Friskt fra Susanne Sundfør

I helgen ble den ærverdige Spellemannsprisen arrangert i Oslo, og alt som kan krype og gå av det som kalles Norges musikk(elite) var samlet for å feire seg selv. Jeg skal ærlig innrømme at jeg sjelden overværer den årlige sendingen, men i år lot jeg faktisk TVen stå summende i bakgrunnen. Mossebandet Superfamily slo til med en velfortjent seier i kategorien beste popband. Ingen overraskelse. Hadde et annet band stukket av med seieren ville det vært skandale. Det som derimot pigget oppmerksomheten min spesielt denne kvelden var da vinneren i kategorien beste kvinnelige artist, Susanne Sundfør, holdt en svært kort, men tøff takketale. “Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne”, sa Sundfør før hun gikk av scenen.
Endelig! Dette har jeg ventet på i mange år. Musikk har ingen som helst ting med kjønn å gjøre, derfor bør det heller ikke være to kategorier.
I dag derimot, presterer Sissy Wish, som også var nominert i kategorien for beste kvinnelige artist, å si til Dagbladet: “Menn og kvinner - vær så god separer dem! Dette har ingenting med likestilling å gjøre”, og påpeker i følge avisen at antallet mannlige artister er mye høyere enn kvinnelige.
Til de av dere som ikke vet hvem Sissy Wish er- jeg forstår dere godt. Det eneste jeg har fått med meg fra henne er at hun har hatt featuring med William Hut. I hvertfall. Jeg tolker Sissy, who? Wish sitt lille utsagn i den retning at hun innser at hun ganske-sikkert-aldri-i-verden ville blitt nominert dersom det kun hadde vært én pris.
Å si at overvekt av mannlige artister forsvarer en egen kategori for kvinner, er som å si at man burde hatt en egen prisutdeling for de som kom sist på 10 mila på ski. Implisitt sier man også at dersom kvinner ikke har en egen pris, så kan de ikke vinne mot menn. Nettopp, latterlig.

Stå på, Sundfør, we cover you!