Det siste jeg vil kalle meg selv er populist, men innser at den jevne velger/mannen i gata/ Kari og Ola Nordmann har tildels både begrenset interesse for og kunnskap om politikk. Dette er noe norske politikere må anerkjenne. Kjenn ditt publikum. Dette er noe amerikanske politikere er eksperter på, hvorpå de to store partiene har dedikerte analysebyråer som hele tiden måler temperaturen på velgernes interesse. Mangelen på publikumstekke har vært Høyres største akilleshæl i de senere årene. Dette har FrP spist opp i sin tur med sin forenklede politikk.

Når det er sagt, finner jeg det urovekkende at billige politiske poenger a lá FrP slår an så til de grader i vår tid. Nedover på kontinentet er også liknende, liberalistiske “stutum”-partier på fremmarsj. I Danmark har det innvandringsfiendtlige Folkepartiet vokst drastisk siden begynnelsen av 2000-årene. Sveits’ Schweizerische Volkspartei, tidligere et landbruksorientert sentrumsparti a lá Senterpartiet, har vokst til å bli et mørkeblått, innvandringsfiendtlig populistparti. De gjorde et brakvalg i fjor, og har nå en oppslutning på nærmere 30%. Partiet er forøvrig kjent for sine reklameplakater som viser sorte får som blir sparket ut i periferien av hvite lam (på en rød bakgrunn med det sveitsiske flaggets kors). I Frankrike er Front National større enn noensinne, og dets leder Jean-Marie Le Pen ble sist uke dømt til fengsel for pro-nazistiske uttalelser.

Populisme har altså sin begrensning, men det folk vil høre spiller på deres innerste, mørkeste tanker om deres medmennesker. Her blir linjen mellom politikk og generell psykologi utydelig. De verste, minst sosialt aksepterte fordommer pirrer folk, akkurat som vårt såkalte “risikogen” gjør oss tilbøyelige fra naturens side til å søke farer og til og med utføre kriminelle handlinger - fordi det er dumt, farlig, opposisjonelt og best av alt, ulovlig. Fremskrittspartiet spiller på “forbudte” følelser - følelser som vi forstår er gale på et eller annet nivå: anti-klimakamp, rimeligere alkohol, anti-innvandring og for sikkerhets skyld, anti-kvotering. Høyre må vike fra denne retning og igjen etablere seg som det fornuftige, konservative partiet på borgerlig side.

Bare med litt mindre fokus på næringslivet, som er irrelevant for brorparten av velgerne.

Kjenner deg ikke, men er medlem i Akershus UH. Tok nettopp i meg selv i å skrive ve-eldig mye på bloggen din. Vet ikke hvor sammenhengende det ble, heller.

Føl deg fri til å kommentere noe på min blogg. Har ikke mobilisert interesserte enda, men tror det kan bli en interessant meningslufting siden mine standpunkt i enkelte saker pleier å vekke frustrasjon i UH så vel som på venstresiden.

Samtidig så var det jo en ganske så heavy oppvask i H etter 05 valget, noe vi ser resultater av i dag. Mindre kalkulator, mer snakk om mennesker. Både politikken og retorikken må stadig fornyes, det har heldigvis Høyre tatt inn over seg, som vi har sett etter de siste Landsmøtene. ref. “nye Erna”. Årets LM vil jo også ha en stor betydning for H fram mot valget, med nytt prinsipprogram, nye nestledere osv.

Jeg misunner FrP sin suksess med sin retorikk. Men det betyr ikke at jeg liker retorikken, og jeg kan aldri se for meg at H kunne ført noe av det samme. Hvert parti, sin retorikk. Selv om FrP nyter suksess, betyr ikke det at H bør prøve det samme. (Noe St.representanten Bent Høie forøvrig tilsynelatende forsøkte i debatten på Tabloid i forrige uke om utsendelsen av den russiske forskeren. Det endte tragisk, og jeg har aldri vært mer flau på Hs vegne noen sinne). Jeg tror Høyre er på vei mot bedre tider med de kursene de har valgt siden 05-valget.

For å trekke det litt tilbake til USA: Jeg tror mye av problemet ligger i at Bush og hans administrasjon har gjort en elendig jobb. Den nåværende presidenten blir jo latterliggjort, med grunn, hver gang han åpner munnen. Jeg tror effekten av en ny president vil bli svært god uansett om presidenten kommer fra republikanerne eller demokratene. Man vil få den etterlengtede forandringen som demokratene skriker etter uansett, rett og slett fordi man går bort fra Bush sitt elendige rykte og bieffektene av de. For jeg er helt enig med deg i at USA trenger litt forandring, men jeg er uenig med deg i ditt standpunkt om at det trengs en demokrat for å oppnå dette.

Kjenner jeg deg, forresten? Ser på din nyopprettede blogg at du har noe tilknytning til H/UH.

…men tror du virkelig ikke det er litt av den “politikk som vi pleier”-holdningen som har sendt Høyre ned til de mellomstore partiers rekker de siste årene?

Det tror jeg har bidratt til stempelet som kjedelig bokholderparti, mens FrP har til sammenlikning nytt godt av sin (her til lands) nyskapende retorikk.

McCain, derimot? Mer av det samme. Krigsveteran til tross, den 72-årige, noe rustne senatoren står for en rekke ting som USA i disse dager bør vike vekk fra. Han er en aggressiv senator og en aggressiv soldat. I flere sammenhenger har han brukt ukvemsord, til og med i Senatet, der et svært ærbødig og høflig språk er normen.

Han har også en liberal holdning til homofilt ekteskap. Dvs, han hadde det tidligere. Slik som Mitt Romney gjorde, har McCain “flip-floppet” på moralske saker som homofilt ekteskap og fri abort. Det er etter min personlige mening forkastelig. Ikke bare er jeg en sterk tilhenger av den tradisjonelle ekteskapet og livsretten til mennesker på alle utviklingsstadier, det er opportunistisk og umoralsk å vingle på slike dyptpløyende, vanskelige samfunnsspørsmål

Jeg pleier ikke å sitere Rush Limbaugh, men han har fullstendig rett: “[McCain as the nominee] is going to destroy the party.”

Glem heller ikke hvor annerledes skattesystemet er over vannet. USA har ikke noe fungerende velferdssystem slik vi har det - overhodet inget trygt fallnett for de syke og/eller fattige. De vanvittige skattekuttene i de senere år oppå den ekstreme inflasjonsraten, har sendt den amerikanske økonomien rett i dunken. Her hjemme vil jeg argumentere varmt og lenge for skattekutt (også for rike), men det er overhodet IKKE hensiktsmessig i Statene.

McCain representerer det neo-konservative, aggressive intervensjonist-USA, det USA som har kommet i klinsj med et tett samarbeidende Europa, og ikke minst et Midt-Østen som ønsker selvstendighet og demokrati. Til en viss grad har USA gjenopprettet stabilitet i enkelte av disse regionene, men det konstante militære nærværet i land fra Saudi-Arabia til Pakistan skaper mye av den anti-vestlige opposisjonen. For ikke å nevne Bush-administrasjonens uvilje til å delta i diplomatiske forhandlinger med bl.a. Iran.

Mens denne territorielle maktkampen foregår sørover på det asiatiske kontinentet, har Russland ved en autoritær Putin opparbeidet store ressurser militært og økonomisk, og uttalte senest i går at våpenkappløpet igjen er i gang. (!) McCain har tidligere uttalt om Putin på riksdekkende amerikansk TV, som svar til Bushs overraskende positive uttalelser om at han hadde øynet pålitelighet og kompetanse i Putins øyne: “I look into Putin’s eyes and I see three letters: K. G. B.”

En sleivete anti-Putin-kommentar etterfulgt av et sleskt smil kan få den mest ivrige anti-kommunist til å flire rått (meg selv inkludert) - men spør deg selv: er det virkelig DETTE verden trenger etter åtte år med enda mildere USA-Russland-relasjoner? Hvordan kan McCain og Putin hanskes med hverandre ansikt til ansikt i lys av disse uttalelsene?

Støtt McCain og støtt en tilfrysning av isfronten mellom øst og vest, og nord og sør. Send meg evt. en mail når Putin har trykket på den røde knappen, og innrøm at jeg hadde rett.

eirste.wordpress.com

McCain er riktignok en “moderat konservativ”, men en kanditat nærmere Bush ift. de virkelig store sakene i USA, deriblant Irak-krigen, for øyeblikket skal en lete lenge etter.

Det er merkelig hvordan få andre Høyre-medlemmer enn meg selv innser at det er Demokratene, og IKKE Republikanerne, som tilsvarer vårt Høyre.

Både Obama og Clinton kunne virkelig fått snudd på det anspente politiske klimaet internasjonalt, særlig ift. EU. Clinton har politisk kompetanse og erfaring, mens Obama er kandidaten med en helt unik livshistorie, et inspirerende budskap og et solid grunnlag for å fremme ikke bare amerikanske interesser, men også fred internasjonalt.